Mellom bakkar og berg
by geeljire09
Frampå vetteren stundom han tenkte:
Gjev eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.
Frampå vetteren stundom han tenkte:
Gjev eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.
Jeg tror det er en del momenter som de ivrigste “dekonstruktørene” av det nasjonale (i sin alminnelighet) og “det norske” i særdeleshet lett hopper forbi.
Bl.a. en slags “tacit” gjenkjennelse av tidlinjer og historie og kultrurelle uttrykk. Og den behøver ikke nødvendigvis være 100% “historisk sann”, men de tilbyr en tilhørighet -og muligheter for å finne seg til rette “blant jamningar”
I tillegg kommer selvfølgelig tidlige pregede “biologiske” inntrykk: lukter, lyder, lys. Disse er universelle, og gjør de fleste mennekser (i noen grad) “rotfaste”.
Jeg vil gjette på at geeljire09 har sitt eget sett med slike med seg (og som gir (verdifull) tilhørighet til et annet sted i verden), men håper at hans etterkommere vil kunne få disse med seg her fra steinrøysa.
Følger vi sporene videre bakover langs “nordvegr” ser vi også liknende kulturuttrykk. Jeg synes denne fra Island er svært vakker.
Nú andar suðrið sæla vindum þýðum.
Á sjónum allar bárur smáar rísa
og flykkjast heim að fögru landi ísa,
að fósturjarðar minnar strönd og hlíðum.
Ó, heilsið öllum heima rómi blíðum
um hæð og sund í drottins ást og friði.
Kyssið þið, bárur, bát á fiskimiði.
Blásið þið, vindar, hlýtt á kinnum fríðum.
Vorboðinn ljúfi, fuglinn trúr, sem fer
með fjaðrabliki háa vegaleysu
í sumardal að kveða kvæðin þín!
Heilsaðu einkum, ef að fyrir ber
engil með húfu og rauðan skúf, í peysu.
Þröstur minn góður, það er stúlkan mín.
Cassanders
In Cod we trust