Det er ikke populært å snakke om enstatsløsning når det kommer til Midtøsten-konflikten, primært fordi noe slikt er kontroversielt, men også fordi dette framstår som en ”fjern drøm” for mange. Men er det slik i realiteten? Er ikke det på tide å sette enstatsløsning på den internasjonale dagsorden?
I dream of white lilies, streets of song, a house of light.
I need a kind heart, not a bullet.
I need a bright day, not a mad, fascist moment of triumph.
I need a child to cherish a day of laughter, not a weapon of war.
I came to live for rising suns, not to witness their setting.
- Mahmoud Darwish (“A Soldier Dreams of White Lilies”)
Slik drømmer den israelske soldaten som konverserer med Mahmoud Darwish i diktet ”A Soldier Dreams of White Lilies”. Den israelske soldaten er bare et av konfliktens mange ofre. En konflikt som har kostet mange menneskeliv og som har gang på gang utløst voldsspiral. Mens denne voldsspiralen fortsetter tviholder det internasjonale samfunnet på tostatsløsning. De har overbevist seg selv om at en varig fred er bare mulig gjennom tostatsløsning. Men for hver dag som går framstår tostatsløsningen som en illusjon: ”Tostatsløsningen er en illusjon. Konflikten mellom palestinerne og sionistene er ikke en konflikt om grenser og materielle interesser, men mellom to identiteter knyttet til et område begge krever eiendomsretten til. Dette understrekes av at FN og det internasjonale samfunnet 62 år etter at tostatsløsning ble vedtatt, ikke har klart å implementere dette.”
Jeg skal i dette innlegget prøve å gjøre et (lite) forsvar for den eneste reelle løsningen på en konflikt som har pågått i over 60 år. Jeg skal ta for meg tankene og ideene til noen personer som er tilhengere av enstatsløsning.
Den moderate sionisten
Martin Buber er mest kjent som en filosof. Hans filosofiske verk Jeg og Du som handler om hvordan menneskelige relasjoner skapes/oppstår og hva slags forhold Jeget har til omverden er et vesentlig bidrag til den praktiske filosofien (dialogsfilosofien). Martin Buber var også politisk aktiv og sionist. I store deler av sitt liv så var Buber tilhenger av enstatsløsning. Bubers sionisme var basert på et genuint ønske om å skape fred mellom to naboer (palestinere og jøder). Han var medlem i Ichud-gruppen som jobbet for enstatsløsning.
Bubers sionisme som var tuftet på pragmatisme er relativt moderat sammenlignet med noe av dagens sionisme. I boka A Land of Two Peoples får vi innblikk i hans langvarige engasjement for enstatsløsning. Hans taler, artikler og brevvekslinger med framtredende ledere som David Ben Gurion, palestinere og til og med den indiske frihetskjemperen Mahatma Gandhi.
Buber understrekte tidlig hvor mye begge folkeslag (jøder og palestinere) trengte hverandre. Ifølge Buber så undervurderte de jødiske bosettere (og deres ledere) palestinere. Den manglende tilliten mellom partene, gjorde dem fremmede for hverandre. Han var også tidlig ute med å adressere det man fortsatt i dag kaller for ”det palestinske flyktningsproblemet”. Han var også klar på at det måtte bli slutt på diskriminering av israelske arabere. Buber var en moderat stemme i en vanskelig og kompleks konflikt.
Kompromissens filosofi
For en del år siden gikk den palestinske forfatteren Izzat Al Ghazzawi og den israelske forfatteren Amos Oz sammen for å forklare hvilken rolle litteraturen kan spille i konflikten. Resultatet ble essaysamlingen Hvordan helbrede en fanatiker som er basert på en rekke foredrag de holdt i Tyskland. I boka så forklarer de hvordan litteraturen kan være ”fredsskapende” og motarbeide den blodige fanatismen. Den røde tråden og budskapet til begge forfattere er verdien av ”kompromiss” (det som jeg liker å kalle for ”kompromissens filosofi):”Det motsatte av kompromiss er ikke integritet, det motsatte av kompromiss er ikke idealisme og det motsatte av kompromiss er ikke besluttsomhet eller fromhet. Det motsatte av kompromiss er fanatisme og død.”
Ifølge Al-Ghazzawi så må begge parter være villig til å velge bort det han kaller for ”blodets vei”. Denne ”veien” har vært dominerende i konflikten siden dets (uheldige) fødsel (og de siste ukers voldshandlinger viser oss det). “Det har vært insistert mye på denne tanken om det normale som er i konflikt med det abnorme. Kanskje vår regions patologi trenger mye hjelp fra verden utenfor. Mens israelerne trenger fred, trenger palestinerne en frigjøring, og det finnes en pris som må betales for begge deler, både fred og frigjøring. De to folkene må bestemme hvilken pris de skal betale: blod eller kompromiss. Vi kjenner alle veien til blod. Den ulykken vi opplever i dag, gir oss en svært klar ide om det. Vi må prøve ut veien til kompromiss; men inntil vi bestemmer oss for det, vil de uskyldige lide, og lederne vil øke sine forbrytelser ytterligere.”
Etter drapet på PRC-lederen Zuhair Al Qaissi forrige uke, blusset voldsspiralen igjen. Militante palestinere skjøt flere hundre raketter inn Israel. Disse rakettene treffer i blant skoler og barnehager. Israel svarte tilbake med et dødelig angrep hvor over 20 palestinere mistet livet.
Blodets vei er den lengste og farligste veien å ta. Det er en vei som ikke viser noe som helst slutt på volden og som livnærer seg på hatet hos begge folkeslag – særlig blant krigshissere i begge leir. En vei som bare skaper død og fordervelse og som ødelegger den neste generasjons framtid. Å velge bort denne veien for en mer fredeligere vei og da snakker jeg ikke om fiaskoen som går under navnet ”Veikartet for fred”, men en vei basert på viljen til å inngå kompromisser som kan sikre begge parters overlevelse. Dette vil være et slag i trynet på det Oz kaller for ”de idealistiske kretsene i Europa”.
De som heller bensin i bålet
En av de fremste årsakene til at denne konflikten fortsatt pågår er ikke først og fremst fordi israelere og palestinere kan ikke fordra hverandre. Men på grunn av det faktumet at mange utenforstående heller bensin i bålet. Fra innflytelsesrike kristenfundamentalister i USA til de israelske lobbyistene til kalifat-drømmende jihadister til venstrevridde (idealistiske kretsene) i Europa. Disse individene, disse gruppene, lobbyene, organisasjonene har i flere tiår framstått som den største barrieren mot varig fred mellom israelere og palestinere. I deres hunger etter det de anser for rettferdighet har de motarbeidet det som kommer i konflikt med deres ideologiske, politiske og religiøse interesser.
Den blinde støtten for Israel fra amerikanske kristenfundamentalister som ”dagdrømmer” om Jesus Kristus gjenkomst til arabiske despoter som har brukt palestinere som brikker i et regionalt maktspill. Disse gruppene har gang på gang vist at deres intensjoner er destruktive og de har gjort begge parter bjørnetjeneste.
Den unge palestinaskjerf-brukende idealisten i Europa som nesten alltid tilhører den politiske venstresiden har i hans kamp for palestinske rettigheter glemt bombene som faller i israelske barnehager og den frykten israelske barn må leve under hver eneste dag. I deres frivillige innsats for okkupasjonsmakten har Fox News-tittende høyrevridde kristenfundamentalister glemt palestineres utålelige tilværelse i det som er deres hjemland. I deres utopi om kalifatet har islamistiske grupper glemt å anerkjenne palestinere som et folk med mål, drømmer og ambisjoner og ikke et redskap i deres ideologiske verketøykasse. Denne dyrkingen av urettferdighet og hykleri må øyeblikkelig forkastes hvis man skal oppnå varig fred for to folkeslag som trenger både fred og sikkerhet.
Jeg er ikke en moralsk relativist. Jeg er ikke en som er interessert i bodycount-diskusjoner, fordi både palestinske og israelske liv er like mye verdt. Jeg er ikke en som prøver å skjønnmale eller svartmale. Men det innlysende må sies og det kan aldri bli sagt nok ganger. Jeg tror ikke – jeg vet at samtlige av disse gruppene bidrar ikke til med en varig og fredelig løsning på denne konflikten, men er maskineriet som holder konflikten i gang. Det skulle bare mangle at disse gruppene får sitt pass påskrevet og at man slutter å lytte til dem. Hvis man genuint bryr seg om rettferdighet og fred så må man overvinne trangen en del av oss har for å støtte den ene parten på bekostning av den andres frihet og rettferdighet.
Den tragiske tilværelsen
Det kommer som en overraskelse for de fleste at den omstridte bosetningspolitikken til Israel blir til dels satt ut til verks av palestinske bygningsarbeidere. Det er sannsynligvis forskjellige årsaker til at palestinere er med på å forminske deres fremtidige hjemland. Men dette er også med på å vise (på en rar måte vil enkelte si) oss at det er snakk om to folkeslag som er og som deler den samme skjebne. Virkeligheten er mer sammensatt enn det media viser oss mange ganger. Edward Said går inn på dette i hans intervju med David Barsamian (Kultur og motstand). Nærmere 20 % av Israels befolkning er arabere. De har flere rettigheter enn det deres arabiske søsken i den arabiske verden, men de blir også utsatt for etnisk diskriminering og rasisme.
Hva er holdningen til enstatsløsning blant partene? Palestinere er mer åpen for enstatsløsning enn israelere, særlig fordi sistnevnte frykter å bli minoritet i en fremtidig nasjon for begge parter. Men det finnes fortsatt israelere som er for en slik løsning. Det hjelper ikke bare å forholde seg til grasrotbevegelser i området. Det vil være fornuftig å åpne for en bredere og internasjonal debatt om muligheten for enstatsløsning. Det ville vært en fordel hvis det internasjonale samfunnets sluttet med “heiagjengervirksomheten”.
Det er på tide å løfte opp de moderate stemmene i debatten.De som setter medmenneskelighet og rettferdighet foran ideologi. De moderate stemmene jeg har nevnt er få (andre stemmer: Hannah Arendt, Tony Judt, Ali Abunimah, Sari Nusseibeh og Judah Magnes) og noen av dem er borte, men de er alle fornuftens stemme i en av de mest polariserte debatter i moderne tid. Å fastholde på Bubers drøm om enstatsløsning, å fokusere på viljen til å inngå kompromiss og gå vekk fra blodets vei vil kanskje og bare kanskje være med å få slutt på denne voldsspiralen som har kostet mange menneskeliv og som fortsetter å så hatets frø hos de neste generasjoner.
En stat som ivaretar begge folkeslag og etniske minoriteters (drusere og beduiner) rettigheter. En sekulær og demokratisk stat med respekt for menneskerettighetene. Jeg vil avslutte med noe Buber skrev:“Is it really necessary that the lives of two nations living together in one place depend on the solely political concepts of majority and minority? Has not the time come to try to put the concept in different terms? And isn’t it possible that this particular location and our particular situation may be just the circumstances in which to begin trying? True, it is very difficult, very, very difficult; it demands tremendous daring, and in order to accomplish it courageous and independent thinking is required, capable of formulating a new means to achieve new goals. But whoever knows our situation thoroughly, knows that we have no other choice; only here, if anywhere lies the true path–all other paths are deceptive. It may be that the programs for a bi-national state have till now been imperfect; if so we must amend them (A Land of Two Peoples).”
Han skrev dette i 1944, kanskje ideen om en nasjon for to folk er ikke lengre umulig i vår tid?
